De t�ffe tidene..

Jeg m� innr�mme at det � reise s� langt vekk, helt alene f�les veldig tungt innimellom.. Helt �rlig sitter jeg n� her inne, og t�rene bare str�mmer. Mye av det er p� grunn av at jeg ufattelig sliten etter bussturen, fordi jeg nesten ikke sov noe.. Men det er ogs� p� grunn av alle de utfordringene jeg m� takle.. Det er mye glede i � v�re her. Det er fantastisk � v�re med ungene, det er fantastiske folk! Men allikevel f�ler jeg meg til tider veldig alene. Spr�ket er vanskelig, og ingen � dele erfaringer med.. Ogs� med min STORE fobi i forhold til insekter, er dette noe som gj�r at det noen ganger raser litt for meg. Insekter, min store frykt. De er ikke til � unng�.. Jeg pr�ver � v�re t�ff, pr�ver � manne meg opp som det heter.. Men noen ganger g�r det rett og slett ikke.. Allikevel er jeg n�dt til � drepe insekter alene, uansett hvor store de er.. Og ja, jeg har l�rt metoder. B�de b�ker, sopekost, sko og vann er gode hjelpemidler. Men det er skummelt.

N� skal det sies at jeg ogs� har det veldig bra.. Og det er vel sunt � gr�te litt innimellom. Jeg er jo ikke laget av stein tror jeg s�.......

Allikevel vet jeg at det er verdt det i lengden, jeg m� bare bli litt sterkere, hardere og t�ffere..

Ogs� det � se hvordan menneskene bor hver gang jeg er utenfor barnehjemmet t�rer p� kreftene mine. Det er rett og slett utrolig vanskelig og t�ft � se s� mye elendighet hver eneste dag. Heldigvis har barna her p� barnehjemmet det utrolig godt, noe jeg m� tenke p�.. Hvor viktig dette barnehjemmet faktisk er for dem. Det � vite at slik verden p� utsiden av barnehjemmet er, er slik disse barna opplevde f�r de kom hit. Det er rett og slett vondt, trist, urettferdig, tungt, vanskelig. Forferdelig..